– Det er en opplevelse jeg har lyst å advare andre om at kan skje, sier Lillian Gran, som opplevde at barna uten at hun fikk beskjed, ble hentet fra skolen av barnevernet og politiet. Hun er førsteamanuensis med doktorgrad i pedagogikk, og kjemper en kamp mot barnevernet.
– Det er klart, at når barna dine blir hentet av fremmede mennesker, vil du vite hvor er de, og hva som skjer. Jeg hadde ikke fått noen beskjed, og det hadde heller ikke advokaten min, forteller Lillian Gran til Jan-Aage Torp, i dagens episode av «Hovedstaden med Pastor Torp.»
Som så mange andre, tenkte hun at vi lever i Norge, og tror på norsk lov og har tillit til det norske rettsystemet og systemet rundt barna.
Så stor var tilliten, at det var direkte til barnevernet hun selv henvendte seg, første gang i 2014 da hun ba om hjelp i en samarbeidskonflikt med barnefaren.
– Jeg fortalte barnevernet alt, og jeg tror aldri jeg har vært så ærlig som jeg var med dem. Men på et eller tidspunkt gikk det opp for meg at de ville meg ikke alt vel.
Det forteller Lillian Gran, som har fått medhold i 14 av klagene hun har innlevert inn i saken, som pågår fortsatt.
Saken dreier seg om at hennes to barn uten forvarsel ble hentet i bil, og holdt inne på barnevernskontoret i ni timer, hvor det pågikk samtaler om hvor de skulle plassere barna.
– Barna sa de ville til mamma. De sa flere ganger den dagen at de ville ringe mamma. Men barnevernet sa de hadde ringt meg og at jeg ikke tok telefonen. Det er ikke sant, forteller Lillian, som sier at hun den dag i dag ikke får lov til å ringe barna.
Hun har ikke hatt omsorgen for barna på ett år og 25 dager.
Den dagen barna ble tatt, kjørte Lillian Gran til barnevernets kontorer, der politiet sto utenfor, og hun klarte å følge etter bilene og så hvor de dro med barna.
– Mine to barn som er cirka 12 år ble begge hentet av barnevernet på skolen, med politiet.
Det var et barn og tre voksne i hver av bilene, og de ble fraktet vekk fra sin skole i den kommunen vi bodde i da.
Senere fikk tobarnsmoren medhold i fylkesmenda, etter at det hadde gått opp for henne at hun har innsiktsrett i egne dokumenter. og fikk se referater der hun sier det ikke ble dokumentert det som foregikk i møtene.
– Sammen med flere fagpersoner har vi klart å dokumentere usannheter, vridninger på ting og ikke minst en demonisering av meg som mor og alle dem som har prøvd å hjelpe meg, forteller Gran i intervjuet med pastor Torp.
På det tidspunktet hadde hun tatt kontakt med noen fagpersoner som var psykologer og leger, og hadde gjennomført en faglig saklig vurdering selv.
Hovedargumentet var at fylkesnemda ville høre på barna. De hadde snakket med barna 30 minutter med begge, og der var barna tydelige på hva de ønsket.
– Det var kanskje et Guds under at vi på det tidspunktet vant, sier Lillian, som møtte barna da de kom på bussen, med julebrus og roser.
Så tapte hun neste instans, i tingretten.
Barnevernet hadde da nedlagt påstand om at de ikke kunne få oppsettende virkning. Barnevernet hadde en overprøving av den rettslige behandlingen, og fikk medhold i tingretten og hentet barna umiddelbart.
– Jeg fikk ikke noen beskjed i forkant, bare en melding fra barna mine, der de skrev mamma, de har hentet oss. Først fra det ene barnet, så fra det andre barnet.
I tiden etter har hun kun fått tre samvær. Hun er blitt nektet videre samvær, og samvær er blitt avlyst. De hadde et samvær som ble avbrutt etter en time uten faglig begrunnelse, hvor barna bare ble kjørt bort.
– Det er vanskelig å vite hvordan man kan forklare hele sakens gang. Konkret tror barnevernet at jeg har gitt mine barn falske minner om at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep, forteller hun.
– Jeg har trodd på barna mine, og egentlig håndtert saken som det norske samfunn oppfordrer oss til å håndtere slik saker. Alle dokumentene fra politiet, både barneavhør, psykologers analyse av saksdokumentene og vitnehøring av psykolog ble nektet fremlagt av Østre Innlandet tingrett, forteller Lillian Gran.
– Du er jo utdannet pedagog, du er proff på vurdering av hva man skal undervise og veilede barn, påpeker Torp.
– Jeg gjorde det som var riktig for mamma-hjertet, det var å følge det jeg opplevde gjennom mange år at barna viste meg kroppslig ved sine reaksjoner etter samvær. Og det de til syvende og sist fortalte meg. Det tok jeg til barnevernet. Før jeg anmeldte noe, tok jeg en samtale med barnevernet og fortalte mine tanker om hva jeg opplevde at barna sa. Jeg dokumenterte det. Men det ble aldri åpnet noen undersøkelse fra barnevernleder. De tok det ikke på alvor, tror jeg.
Hun understreker at det var en klassisk konflikt mellom foreldre, der hun opplever at barnevernet tok parti med den ene parten.