Hans Aage Gravaas: – Lausannepakten for en ny generasjon

Hans Aage Gravaas er sokneprest i Voksen menighet. Han var daglig leder i NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, i omkring to år, frem til våren 2022. Foto: Oslokirken

Hans Aage Gravaas var daglig leder i NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, i omkring to år, frem til våren 2022, og kan lett regnes blant de aller fremste misjonsgeneralene i Norge. I samtalen med pastor Jan-Aage Torp i programmet «Hovedstaden med pastor Torp», filmet i november 2021, tar han oss inn i en visjonær reise som fører ut til hele verden.

– NORME ble til så sent som i 2001, for 23 år siden. Tre norske organisasjoner med ulike historier ble fusjonert til en fellesorganisasjon. De tre er Norsk Misjonsråd, Den evangeliske allianse i Norge, og Lausanne-bevegelsens norske gren, forteller Gravaas og fortsetter:

– Istedenfor at de samme folkene skulle gå på forskjellige møter, gikk man sammen og etablerte en fellesorganisasjon, som i dag omfatter ca. 40 ulike organisasjoner, alt fra Indremisjonsforbundet på én fløy til Pinsebevegelsen på den andre.

Lausanne

Bakteppet til NORME er Lausanne-bevegelsen, som hadde sin oppstart allerede i 1974, i Lausanne, Sveits.

– 2500 delegater fra 150 land kom sammen til en konferanse med fokus på kristen misjon og evangelisering. Det var flere forløpere til denne konferansen. Billy Graham var sentral og sørget for at det ble til, forklarer Gravaas.

Som følge av denne Lausanne-konferansen, ble det ført i pennen et dokument som i dag heter Lausanne-pakten, og som ble skrevet av den engelske teologen John Stott.

– Han hadde en sirlig og god penn, og den ble ført i penn på en veldig god måte, som sammenfattet hva de teologene som var involvert står for. Lausanne har dermed vært en plattform hvor man sammen driver misjon med utgangspunkt i det teologiske ståstedet, sier Gravaas.

Et korreks

Lausanne var et korreks til Kirkenes verdensråd, hvor man svekket eller fjernet begrepet om frelse ved Jesus alene.

– Den kampen er på mange måter vunnet. Lausanne står for å rette fokuset tilbake til der det må være, og ikke for mye på politisk virksomhet og sosialetisk engasjement.

Lausanne-pakten har en klar og tydelig definisjon på hvem Gud og Kristus er, frelsen og på hva som er den kristne kirkens sentrale oppdrag.

– Det er evangelisering og misjon. Lausanne er en bevegelse som er opptatt av Jesus Kristus, verdens frelser, og budskapet som berører oss alle, bekrefter Gravaas.

– Det betyr heller ikke at den evangeliske bevegelsen ikke er opptatt av menneskers ve og vel. Den sosial-etiske dimensjonen har vært viktig innenfor Lausanne-bevegelsen, som å bry seg om de fattige, legger han til.

Cape Town

Lausanne-bevegelsen var samlet i Cape Town i Sør-Afrika i 2010, hvor 198 land, sammenlignet med 150 i 1974, var representert. Det var også 1500 flere delegater enn i 1974.

– Det er de evangelikale sin mønstring og ikke nødvendigvis katolikker og ortodokse. Så opplever vi jo at de gamle skillelinjene endres, så man finner evangelikale katolikker og evangeliske ortodokse. Det er vekkelsesbevegelser innad i de etablerte kirkesamfunnene, forklarer Gravaas.

Neste generasjon

NORME legger vekt på å ha yngre folk med seg i arbeidet. En generasjon som kanskje ikke har forståelsen for gamle skillelinjer.

– Jeg tenker at en ny generasjon må diskutere Lausanne-pakten på nytt. Alle verdiene som ligger i pakten, må komme nye generasjoner til del, gjennom mye repetisjon og gjennom å artikulere den på nytt for dagens mennesker, som kanskje har et annet språkuttrykk. Det er en viktig arv å ta vare på, tenker Gravaas.

– En ny generasjon må oppleve det. Det må gjøres til sitt. På samme måte som kristen tro må gjøres til sitt. Vi kan ikke arve foreldrenes tro, men det må bli vår tro. Sånn er det også med de grunnleggende kristne grunnsannhetene og den arven og den tradisjonen vi står i, utdyper han

– Mange nye kirker internasjonalt holder brannen levende og representerer på mange måter et korrektiv for oss. De holder oss på sporet og har stor bevissthet om kristendommens sentrale læresetninger, påpeker Gravaas.

NORME og Lausanne-bevegelsen bygger på Lausanne-pakten som fellesdokument, og er et sted for enkeltpersoner og organisasjoner som kan slutte seg til det dokumentet. Også karismatikere.

– Vi er forskjellige fra Norges kristne råd, for eksempel, som er en kirkelig paraply, mens vi er en mer løselig nettverksparaply. Lausanne-pakten er veldig samlende og slitesterk, bekrefter Gravaas.

John Stott

I 2010 ble Lausanne-pakten supplert med Cape Town- forpliktelsen, som gikk ut i bredden, og favner de samme menneskene. John Stott unngikk bevisst ting som kom til å splitte.

– Jeg tror han hadde en veldig var penn, og var opptatt av å finne hva man sto sammen om, hva man var for mer enn det man var i mot. Det tror jeg var et kjennetegn med John Stott og han beveget seg like fritt i typiske evangelikale kretser, som innad i den evangelikale kirken, sier Gravaas.

– På sine eldre dager engasjerte han fremdeles ungdom veldig sterkt, med sterk og engasjerende forkynnelse. Jeg hørte han selv på Willow Creek-kirken utenfor Chicago i USA og han hadde forsamlingen «der»!

Ikke politisk

Lausanne-bevegelsen har aldri vært politisk, i den forstand at man tenker i partipolitiske fløyer.

– Det er klart at de menneskene som har vært engasjert har jo dratt med seg de problemstillingene som de dro med seg fra sin kontekst. Kommer man fra fattige land, så er man opptatt av fattige menneskers livsvilkår. Men det har aldri blitt splittet i form av båser som en høyre og venstre fløy, fastslår Gravaas.

Lausanne-pakten er også tydelig på Bibelens endelige autoritet. Skrift og tradisjon er IKKE sidestilt, men Skriften står over alt.

– Pakten balanserer veldig godt, slik at man ikke ekskluderer på ulike nyanser i det spørsmålet. Det finnes nyanser i hvordan man tilrettelegger det, påpeker Gravaas.

Holde sammen

Som paraplyorganisasjon er NORME sin oppgave å holde organisasjonene sammen mens de utfører arbeidet lokalt og på grasrota, gjennom de ulike aktørene.

– NORME fokuserer på å utforme fellestiltak som vi kan stå sammen om, å spre informasjon og holde fakkelen oppe for en ny generasjon kristne i Norge. De er også et bindeledd til den evangelikale bevegelsen internasjonalt, slik at vi er på en måte kontaktpunktet i Norge for dem. Jeg sitter ofte i møter med representanter for tilsvarende organisasjoner i Europa og internasjonalt, forklarer Gravaas.

Samarbeid

Misjonsmarken har flyttet på seg og er ikke lenger nødvendigvis i sør.

– Nå er mye av misjon noe som skjer fra ulike himmelstrøk til ulike himmelstrøk. Det betyr at vi må omstille oss og behovene er kanskje litt annerledes enn før.
Nå er det mye av misjon, som skjer fra ulike himmelstrøk til ulike himmelstrøk. Det betyr at vi må omstille oss og behovene er kanskje litt annerledes enn før. For å nå videre til ulike folkegrupper i verden, så trenger vi å samarbeide med hverandre i langt større grad enn før, tenker Gravaas.

NORME samarbeider nå med den etiopiske kirken, hvor Gravaas var misjonær i yngre dager. For noen år siden besøkte han lederen for det etiopiske misjonsselskapet.

– Han kunne fortelle meg om en familie som hadde slått seg ned på den arabiske halvøy, som teltmaker-misjonærer. Det viste seg at den familien det var snakk om, altså den gutten eller mannen, passet våre barn da de var små i Etiopia. Nå har han utdannet seg til økonom og er teltmaker-misjonær på den arabiske halvøy, for et etiopisk misjonsselskap. Det viser at verden har blitt annerledes og dette landskapet må vi forholde oss til i tiden fremover, avslutter den ydmyke misjonsentusiasten Hans Aage Gravaas begeistret.

Etter at Gravaas sluttet i NORME, ble han sogneprest i Voksen kirke, hvor han fremdeles jobber i dag.