MISJONENS BI-EFFEKT: – Både kulturkunnskap og historisk forståelse og den opplevelsen av at kristendommen er noe globalt, det kom gjennom misjonærenes tjeneste, som en bi-effekt, poengterer Hans Aage Gravaas. Foto: Oslokirken

MISJON: Hans Aage Gravaas sitt misjonsengasjement begynte for alvor da han var ung student, og er drivkraft for ham fremdeles.

– Jeg vokste opp i et kristent hjem, hvor evangelisering og misjon var i fokus. Huset vårt var fullt av predikanter og forkynnere som gjestet oss, forteller Gravaas i programmet «Hovedstaden med pastor Torp».

Opprinnelig er Hans Aage Gravaas fra Fosen, et lite bygdesamfunn utenfor Trondheim, men han har også bodd i Etiopia og Chicago, USA.

På Fosen var det mye organisasjonsliv i form av husmøter, bedehus-møter og foreningsmøter.

– Da jeg var ung student, fikk jeg en opplevelse av at jeg skulle bli en kristen formidler i en eller annen fasong, så jeg begynte på menighetsfakultetet. Jeg giftet meg med et misjonærbarn, som hadde vokst opp i Etiopia.

Kallet til Etiopia

Konas bror og øvrig familie bodde da i Etiopia, og de dro derfor på bryllupsreise dit.

Under reisen besøkte de et distrikt utenfor en by som heter Hagere Maryam, sør i landet.

– Sammen med en prest som underviste nye kristne i Hagere Maryam, fikk vi møte den voksende flokken av kristne i området. Presten vendte seg over til meg og sa:

– Disse menneskene har akkurat blitt kristne, men vi trenger noen som kan fortelle dem hvem Jesus egentlig er. Så du må skynde deg hjem og fullføre studiene, for så å komme tilbake hit til oss, skildrer Gravaas.

Opplevelsen gjorde kraftig inntrykk på unge Gravaas, og ble en dytt mot å tenke i retning av misjon.

– Jeg tror veldig på skulderklappet; at Gud kan virke gjennom mennesker og utfordre oss til ulike oppgaver, sier Gravaas.

Paret flyttet til Etiopia, sendt ut av Misjonssambandet. Sambandet er en tung aktør i norsk misjon og verdensmisjon.

– Misjonssambandet hadde i en periode 500 til 600 misjonærer ute i den store verden. Nå er det ikke så mange, men Sambandet er fortsatt en av de fem store i NORME-nettverket som jeg tilhører nå, forklarer Gravaas.

NAVNEBRØDRE: Hans Aage Gravaas (t.h.) er «navnebror» med pastor Jan-Aage Torp, programleder i «Hovedstaden med pastor Torp». De deler begge et glødende engasjement for Guds rikes sak. Foto: Oslokirken NAVNEBRØDRE: Hans Aage Gravaas (t.h.) er «navnebror» med pastor Jan-Aage Torp, programleder i «Hovedstaden med pastor Torp». De deler begge et glødende engasjement for Guds rikes sak. Foto: Oslokirken

Nysgjerrigheten

Han har ofte fått spørsmål om hva som er viktig for en misjonær, i forhold til forberedelser og stilling. Han pleier å svare at nysgjerrighet er en kjempeviktig egenskap å ha.

– Jeg er den typen som alltid har vært interessert i ting som foregår rundt meg, så det å komme til et nytt land og få lære et nytt språk og oppføre seg som et barn som ikke klarer å få sagt det man vil, det var en veldig spennende opplevelse!

I Etiopia er det i dag en livskraftig kirke. Etiopia har kjent kristendommen på papiret i flere hundre år. Norsk misjon i Etiopia begynte ikke før i 1948, og sammen med andre organisasjoner som jobbet i andre deler av landet, ble det til en nasjonal kirke, Mekane Yesus-kirken, i 1959.

– Den gangen var det bare omtrent 10 000 kristne, og nå snakker man om kanskje 11 millioner medlemmer, så det har vært en enorm kirkevekst siden den gang, forteller Granaas.

Mekane er et ord fra det gamle kirkelige språket Geez, som er latinsk på etiopisk. Mekane Yesus betyr stedet der Jesus bor.

– Navnet er en måte å uttrykke hva den kirken står for, forklarer Gravaas.

Misjonslandet Norge

Norge har en rik misjons-historie, hvor mange har erfart lignende kallsopplevelser som Gravaas, dog i forskjellige former.

– Jeg tror personlig at misjonskall kommer der Guds Ord forkynnes, og ofte utenfra, som en dytt og en utfordring til tjeneste. Kanskje gjennom noen som har sett at man har egenskaper og gaver som kan komme andre til nytte. Kallet kommer ofte både innenfra og utenfra, tenker Gravaas.

Hvis vi går tilbake til 70-tallet og kanskje inn i 80-tallet, så var Norge det land i verden som sendte flest misjonærer i forhold til folketallet. Nå har kristendommen blitt styrket i andre deler av verden, og har svekket seg her.

– Jeg vokste selv opp som misjonærgutt i Japan og Thailand og jeg husker hvordan Kongen alltid oppsøkte oss misjonærer når han reiste på statsbesøk i andre land. I nyttårstalen sin hilste kongen alltid til sjøfolkene og misjonærene spesielt, kan pastor Torp fortelle.

– Dette forteller noe om hvilken stilling misjonen hadde, også i antall. Det var ganske store grupper av misjonærer rundt omkring i verden, som til sammen utgjorde en vesentlig tyngde i norsk samfunnsliv, sier Gravaas og fortsetter:

– Hvis man går enda lenger tilbake, så hadde det stor betydning i den forstand at misjonærene på mange måter var nordmenns vindu mot verden. Så kom bygdas eller byens sønner og døtre tilbake, og fortalte om det de hadde opplevd.

På den måten fikk nordmenn en tilgang til hvordan det så ut internasjonalt, og man fikk opplevelsen av at kristendommen ikke bare er en norsk stammereligion, men også noe som tilhører mange.

– Både kulturkunnskap og historisk forståelse og den opplevelsen av at kristendommen er noe globalt, det kom gjennom misjonærenes tjeneste, som en bi-effekt.

Chicago og norskamerikanerne

Etter Etiopia gikk veien til Chicago for Gravaas-familien. Etiopierne ville sende ham til en teologisk institusjon i Etiopia, men han skulle først kvalifiseres til det gjennom en doktorgrad i Chicago.

– Det var et veldig risikoprosjekt. Vi hadde verken penger eller et stipend, og fikk et par måneders vikariat i en kirke utenfor Chicago. Vi satset og for avgårde med fire barn, forteller han.

Presten han vikarierte for, endte opp med ikke å komme tilbake, og Gravaas ble utfordret til å fortsette.

– Vi ble der i fire år, fullførte studiet og dro hjem igjen. Minnekirken er en norsk migrantmenighet i storbyen Chicago.

Rundt 1900 var det omtrent 100 norske menigheter i Chicago og omegn, men nå er det kun Minnekirken igjen.

– Tre søndager i måneden var det gudstjeneste på norsk og én søndag på engelsk.

Medlemmene var mer norske enn vi noen gang har vært, forklarer Gravaas.

– Mange av dem var eldre mennesker som flyttet til Amerika tidlig på 60-tallet og det bildet de hadde av hvordan en prest skulle være, tok de med seg fra 1960-tallet og håpet at det skulle være det samme i 1990. Jeg håper at jeg ikke oppfylte den helt, men de var veldig mottagelige for kirken, spøker Gravaas.

Gravaas tok doktorgrad på Trinity University, hvor temaet var knyttet til Etiopia og hva etiopierne tenkte om norsk og annen misjonsvirksomhet. Flott å få deres perspektiv på internasjonalt samarbeid.

– Min veileder var misjonologen og antropologen Paul Hiebert, som var en fantastisk person som jeg lærte mye av. Det var en veldig fin tid og jeg tilbrakte mange uker i Etiopia med feltarbeid, sier Gravaas.

Gimlekollen

Han har også vært rektor på Gimlekollen, som er en viktig medieinstitusjon i Norge.

– Det ble ingen tilbakereise til Etiopia etter USA. Vi ble på Gimlekollen i nesten syv år og utdannet ca. 20 prosent av landets journalister på den tiden. Jeg møter stadig på studenter som har fremstående posisjoner både her og der, og som er glad for det de fikk med seg, bekrefter Gravaas.

Gimlekollen hadde prosjekter i både Etiopia, Sør-Amerika og i Kosovo i hans periode, hvor de var med å opprette utdanningsprosjekter for journalistikk.

– Journalistikkens betydning for sannhet og fakta er veldig viktig i den verden vi lever i. Dens betydning kan ikke overdrives. Journalister som gjør jobben sin etter boka, de er sannhetens ambassadører, tenker Gravaas.

– Så har du de som ikke står på de journalistiske verdiene og er opptatt av propaganda og sensasjon og alt dette, legger han til.

Fjellhaug

Etter syv år på Gimlekollen gikk turen til Fjellhaug, som er tyngdekraften i norsk misjon.

– De hadde sett at jeg gjorde en god jobb på Gimlekollen, og trengte selv en ny rektor.

Jeg måtte omstille meg og bevege meg inn på den mer kristelige arenaen.

– Jeg måtte tenke norsk misjon internasjonalt og utdanne de som skulle ut i misjon. Vi ble der i fem år, sier Gravaas.

Han forteller om store forskjeller mellom de misjonærene som utdannes i dag og de som ble utdannet for femti år siden.

– Oppgavene de har ute i felten er litt annerledes. Noen steder hjelper de bare til som samarbeidspartnere i allerede etablerte kirker – som en ut-fyllende rolle ved behov. Andre land gir ikke visum til misjonærer og man må jobbe som teltmaker, forklarer Gravaas.

Misjon og kolonimakter

Misjon var historisk sterkt knyttet til kolonistene som kom og erobret land. I noen land kom misjonærene i ledtog med kolonimaktene og det ble vanskelig å skille de to fra hverandre.

– Norge har vært skånet for det, siden vi ikke er en kolonimakt, og våre misjonærer sto heller ikke i ledtog med koloniherrene. Selv var jeg misjonær i et land som aldri har vært koloni. De bar på en stolthet i forhold til det, og man kunne ikke spille på at man var hvit og andre overlegne, forteller Gravaas og utdyper:

– Uten respekt hadde vi ikke hatt noe der å gjøre. Det er veldig kjekt å jobbe i en sammenheng der de er sjefene og vi får lov å jobbe sammen med dem.

NORAD

Mange norske misjonsprosjekter har vært drevet gjennom uhjelps-midler. Der har NORAD spilt en stor rolle, noe som både har vært positivt og negativt.

– Vi har bygd sykehus og utdanningsinstitusjoner med skattebetaleres penger. Det er bra. Men misjonsorganisasjonene må være våkne og ikke la seg styre blindt av det disse pengene medfører. De må være egne mål og egen identitet bevisst, avslutter misjonsvennen Gravaas.